Min lille verden

"Det er helt utrolig at jeg gikk på den igjen", sitter jeg å tenker mens jeg sitter og røyker på balkongen. Atter en gang banner jeg, feller noen tårer og forbanner meg selv for at jeg ikkke forstod det før jeg satt der...

Han spinner nettet bedre og bedre for hver gang, det blir finere og finere til det ikke syns ved første, andre eller tredje øyekast...men som den lille fluen jeg er så har jeg enda en gang gått i fella hans...

Tårene triller enda mer...
Skulle tro det snart ikke var flere tårer å felle, men det kom i strie strømmer denne gangen også...som alle de andre gangene.
Forbanner meg selv enda en gang og stirrer inn i røyken som snart har forduftet av seg selv.
Spør meg selv om hva som skjedde denne gangen...var det igjen en liten gnist jeg hadde glemt å slukke langt der nede i asken? Var koden på den låste døren for lett? Hva var det egentlig som fikk muren jeg har bygd opp i løpet av de siste fire årene, til å slå sprekker?
Om og om igjen går jeg igjennom alt...alt som har blitt sagt, alt som har blitt gjort...var det noe jeg overså? Hva missa jeg som gjorde at han kunne, helt uforstyrret, spinne nettet sitt rundt meg til jeg igjen satt fast og ikke kom meg løs?

Jeg tenner en ny røyk...jeg fryser men akkurat nå blåser jeg i det. Jeg er sint på meg selv.
"Hvordan kunne jeg?!? Har jeg ikke lært enda?!?"

Nei, jeg har ikke det. Jeg har løyet for meg selv, levd med skylappene som han, like umerkelig som de andre gangene, fort plasserer på meg.
Det igjen gjør meg like sint som det at jeg sitter her igjen, ute i kulden, og atter en gang tørker tårene etterhvert som de kommer.

Kanskje jeg lærer neste gang?
For jeg vet han vil komme igjen...det er mønsteret hans. Den evige runddansen jeg må finne nøkkelen til å slippe ut av, en kode jeg enda ikke har klart å løse...

"Kanskje neste gang", tenker jeg mens jeg tørker tårene en siste gang. Slukker siste del av røyken og går inn. Kanskje neste gang....